Vaskeramadan'

Okei, jeg skal prøve meg på et lite forsøk. Forsøket er et resultat av min halvveis mislykkede utpakkning i går natt, da jeg lattermildt måtte konstatere at jeg har fått for mye klær her oppe slik at jeg sliter med å få alle klærne inn i skapet og har fått navnet vaskeramadan. Ja, hva er egentlig det? Det spurte jeg Ingrid om også, da hun kom med dette forslaget. Jo da, hun forklarte ivrig i vei om den såkalte fryseramadanen di har hjemme hos henne, hvis det f. eks dukker opp en uventa stor regning. Resultatet blir da at de lever på det de allerede har liggende i fryseren (egentlig utrolig smart!), og for meg vil dette si at jeg skal leve på det jeg finner i klesskapet. (Leve i blir vel kanskje mer riktig å si, men!) Altså, dette innebærer at jeg ikke skal vaske klær på en stund, noe som sikkert vil ende opp med en gigantisk skittentøyshaug, og et vaskemaraton uten like. (Men er jeg heldig holder jeg helt til påske og kan ta med store deler av vaska hjem til mor- ikke dumt!) Jeg er spent på utfallet av mitt lille prosjekt, for som det vanedyret jeg er, går jeg egentlig som regel bare i de samme klærne om og om igjen, så fort jeg får vaska dem, med litt variasjon. Noe jeg, derimot, ser veldig frem til er å kjøre kjoleuke her oppe når det blir ørlite grann mer vårlig og varmere her oppe (veldig godt på vei allerede forresten!)

Ellers, så ble man fløyet over til vestlandet i går, en litt turbulent tur riktignok, men vi kom da oss ned på bakken like hele. Vi var hele seks stykker, inkludert meg, som tok flyet, og bare det var uvant for meg, som er vant til å fly ganske så alene, sent mandag kveld. Jeg tror for øvrig turen sist, etter messa i januar, var verre med tanke på turbulens- jeg var i alle fall mye mer redd. Hadde ikke Ruth Berit (lærer på SOS-linja) vært der, så hadde jeg sikkert hatt smått med flyskrekk nå. På grunn av den fæle nedstigningen sist, var jeg også mer forberedt denne gangen og visste at jeg burde forvente meg turbulens på vei ned mot Førde. Og turbulens ble det altså- det føltes ut som jeg satt i et dataspill med en guttunge ved joysticken sånn som flyet bikket fra side til side og tok krappe vendinger. Det var en litt annen følelse enn sist nedflyvning, da vi isteden sikkert datt ti meter rett ned, kjørte litt og datt litt til. Heldigvis ble jeg ikke redd denne gangen.

Vel fremme på Solvang og rom 105 ventet det kjente fjes. Sandra var våken og det var godt å se igjen den skjønne vestlandsfrøkenen min! Ingrid var også våken og så fort jeg fikk tullet meg inn på rommet, begynte hun og mase om at jeg måtte åpne gaven som lå på senga mi. (Og jeg som er så forferdelig treig med å pakke opp gaver, jeg kunne ikke annet enn å le der jeg sto og pakket opp og visste at det var et par converse jeg kom til å få.Jeg fikk nemlig melding fra henne da jeg var i Siwa, hvor hun MÅTTE vite skostrl. min i Converse, og avslørte, samtidig, at hun hadde funnet et par converse jeg kom til å elske!) Og der sto jeg og ble tvunget til å pakke opp med en ganske så spent og forventningsfull Ingrid, og gleden eksploderte, rett og slett, i det jeg, så vidt, fikk et glimt av skoene før jeg hoppet opp og ned som en eller galning og kastet meg om halsen til Ingrid. For i det sølvfargede papiret med blå dekor på, lå det nemlig et par lave (herlig Ingrid, herlig!) Converse med sauer på! :D Jeg ble så vanvittig glad, jeg hoppet mer og ga Ingrid både to og tre klemmer. Makan til gledesrus er det lenge siden jeg har vært borte i, og tenk at bare et par sko med sauer på kunne utløse noe slikt! Skoene var riktig nok rosa, men det har jeg valgt glatt å overse, siden det faktisk er SAUER på dem! <3

'

[De superfine skoene Ingrid kjøpte til meg i Rio. I love them! <3] align="center">

Skolehverdagen er altså i gang igjen, og heldigvis, får man si, er det ikke så gæli som det kunne vært. Jeg var redd for at jeg kom til å være litt ”reisesjuk”, men det gikk seg overraskende fort til. Jeg påstår ikke at jeg er ”avklimatisert” helt ennå, for rommet er fortsatt ganske bomba, og jeg orker egentlig ikke ta fatt på det, og i det hele tatt, er hue ganske surrete, men det var i hvert fall fint å se igjen folk og også litt godt å være tilbake etter nesten en måned borte herifra. Riktignok, vil jeg helst være en uke til på Østlandet, men det hjelper på når det drar seg mot våren her oppe og man får klemmer av fjern og nær.

'

Når det gjelder pakking tror jeg jeg har nådd et metningspunkt for en stund. Etter all den opp- og nedpakkingen i Egypt, en uke hjemme med småkaotisk rom og litt små opp- og nedpakking der og, og så forflyttningen hit, merker jeg at det er heller andre ting enn pakking jeg helst vil vie tiden min til. Men dessverre er pakking en gørrkjedelig ting man må vie livet sitt til skal man komme seg noe sted i det hele tatt! Så nå ser rommet vårt litt halvbomba ut, og jeg sitter egentlig bare og gruer meg til å ta fatt på den siste ”finishen”. Finish og finish, det hele dreier seg vel om et lite ryddekalas, hvor mye må reorganiseres. Rot som ligger fra før jeg dro til Egypt må også ryddes i. Og jeg klarer ikke la være å tenke; det er ikke lenge til påskeferien, og da må det pakkes på nytt!

Skolegenserne har for øvrig kommet og de er ganske så spreke; Matsalen så ganske så fargesprakende ut i dag tidlig må jeg si, skulle nesten tro det var et tilbakeblikk til åttitallet det var snakk om; Turkis, lilla, grønn, gul, rosa, blå, brun, for å nevne de fleste fargene. Min ble turkis, en farge jeg foreløpig fortsatt er fornøyd med selv om omtrent hele skolen har den. Vi kunne velge farge selv, men turkis var hovedfargen som ble stemt frem hvis man ville ha felles farge. Baksiden er dekorert med ”sunnfjordmannen” bygd opp av navnene våre, og mitt navn er nesten helt øverst oppe i hodet hans. Og ja; Silje K, det er visst meg, enten jeg vil eller ikke. (Disse kallenavnene fra barneskolen ser ut til å forfølge meg her; først kalte mange meg for Krager, og jeg klagde fælt over dette, men innfant meg til slutt med det, siden jeg forsto at de syntes etternavnet mitt er kult. Silje K derimot, har ingen noensinne kalt meg her, og dukka bare, sånn ut av det turkise, opp da logoen ble lagd. Den andre Silje'en på skolen, derimot, fikk bare Silje. Makan!)

[Ryggtrykket på genseren]

'

Søkerhåndboka har også ankommet, så nå må jeg legge meg litt i hardselen for å finne ut av hva jeg skal rote meg til å søke på til høsten. Fristen går jo ut om en drøy måned, så en tur eller femten i tenketanken har jeg nok også foran meg de neste ukene. Søke på som stipendiat her skal jeg også rote meg til å gjøre. Jeg er enda ikke helt sikker på hva jeg vil, men tror jeg kunne tenkt meg det, men tror, uansett, det vil hjelpe å begynne å presse seg litt mer til å tenke på hva man skal finne på det neste året.

Og for de av dere som venter på en oppdatering fra Egyptturen, og ikke minst bilder, så kommer den om ikke altfor lenge! Jeg har ikke glemt det hele! 8) Jeg har nemlig ikke fått tak i alle bildene mine før i dag, fordi Arne har hatt dem liggende på pcen han hadde på turen. Samtidig har ikke jeg hatt harddisken min hjemme og hadde ikke plass på datamaskinen til å laste over alle bildene der. Vi skal jobbe med bildene denne og neste uke, så ser dere tidsperspektivet det er snakk om. Kamereat mitt er for øvrig levert inn på service igjen, etter at ERROR 99 våget å plage meg i Egypt. Vi var innom Japan Photo og snakke med dem, og han som jobba der da, mente at hvis feilen kommer tre ganger, får jeg sannsynligvis nytt kamera. Så da krysser jeg faktisk nesten fingrene for det! For helt trygg på kameraet mitt tror jeg sjelden jeg vil bli, etter at det har tullet med meg siden jeg omtrent fikk det.

Men nå er tid for å komme seg vekk fra pcen, få på seg treningstøyet og kaste seg på sykkelen ned til Førde.

-Poweryoga; here I come!

Og forresten, jeg glemte vel å nevne det, men nå er jeg arbeidsløs her oppe! Godeste Gry (bestyreren i barnehagen) hadde plutselig ansatt en mann til å vaske isteden, så da var det bye bye til de pengene. Egentlig litt dumt, men også litt deilig, slik at jeg får litt mer tid nå på slutten av året til å nyte den siste tida her.