en merkelig dag har det vært.
på mange måter teit.
for noen dager har man bare ikke helt dagen.
i dag var tydeligvis en sånn dag.
ugg, sitter med en ekkel følelse inni meg etter dagens verste hendelse.
på vei til byen etter å ha vært innom pedagogisk fagsenter i anledning sommmeravslutningen der, kjøpte jeg flexikort på Narvesen på Karslrud før jeg skulle ta banen, men da jeg skulle stemple funket rett og slett ikke stemplingsmaskinen og der kom banen! Faen, tenkte jeg, sto et sekund rådvill før jeg løp for å rekke banen.
jeg orket rett og slett ikke løpe rundt og stemple på andre sida,
for så å miste banen.. Det er jo aldri billettkontroll uansett.
Jeg satt rolig helt til vi kom til Manglerud,
da fikk jeg en følelse av at det var kontroll på gang.
Jeg lyttet og tittet rundt meg, i,
men jeg konstaterte fort at det ikke var det.
Ingen patrulje var kommet på da i hvert fall.
Videre ned mot byen, vurderte jeg sånn halvveis å gå av på en av de stasjonene hvor flere av linjene går, for å få stemplet, men jeg fikk meg aldri til å gå av og faktisk gjøre det. Jeg satt vel for godt der jeg satt. ikevel satt jeg også litt engstelig og speidet rundt meg hver gang vi kom til en ny stasjon og nye folk kom på.
Vel fremme på Jernbanetorget, tenkte jeg egentlig å ta veien og trappene opp foran city, men fordi jeg satt på bakerste vogn ble det mer naturlig å ta rulletrappene opp til underetasjen på Oslo City. Men det skulle jeg jo ikke gjort.
I det vi går av rulletrappa, slår det ned i meg som lyn fra klar himmel,
SELVFØLGELIG er det billettkontroll.
I DAG, HER, akkurat der jeg valgte å gå ut. Helvete.
Jeg blir angrepet av en sitring som fort går over i lett skaking.
Jeg stopper opp, snur meg mot rulletrappa,
vurderer et sekund å løpe ned rulletrappa igjen,
helsike, det er så typisk.
Jeg går fremover, men finner ut at det heller ikke er så lurt.
Jeg griper veska mi, snur meg igjen, står rett og slett og surrer.
Snur meg igjen og titter på rulletrappa igjen.
Ikke håp. Tanken om å løpe under sperringa og ned rulletrappa som går nedover, rekker såvidt å gå igjennom hodet mitt før en av kontrolllørene har fanget opp min litt paniske og merkelige runddans av en oppførsel.
Har du ikke billett?
Nei. -men jeg kan forklare hvorfor svarer jeg bestemt, men oppskaket.
Jeg forklarer. Han sier noe om hva med den andre automaten, er det ikke en til? Jeg svarer noe sånt som at det var bare en og at banen kom akkurat da. Så sier han at jeg må gå og prate med dem som skriver ut bøter.
Så står jeg der da, med hjertet i halsen, og skjelvende som et ospetre. Jeg klarer ikke å kontrollere det. Jeg skjelver ukontrollert. Rister der jeg står.
Så er det min tur. Jeg forklarer meg. Viser frem kvitteringen for når jeg kjøpte flexikortet. 15.47 står det. Kontrolløren sjekker klokka si, den er kvart over fire. Han sier ikke så mye, men tar og titter i herdig på flexikortet for å prøve å se noen tegn til at automaten bare stemplet usannsynlig svakt. Han ser ingenting. Autmotaen fungerte jo ikke. Han ser litt rådvill ut, prøver å få kontakt med noen av dem andre, spør meg etterhvert om legitimasjon, og prøver så å ringe til noen, men kommer ikke gjennom.
Han spør etterhvert også om jeg har fått sånn bot før?
Nei. Det ser igjen ut som han prøver å få kontakt med noen av de andre, men nei. Han ser litt oppgitt ut. Sier at det er mange der nå, mange som skal ha bot sikkert. Jeg sier at vi kan jo bare stemple den, så er vi ferdig med det. Det trenger ikke være vanskeligere enn det. Det er faktisk ikke min skyld at automaten ikke fungerte. Han står litt til og ser litt rådvill ut. Så flytter han på seg. Jeg tror han gjør tegn til at jeg skal bli med. Jeg følger etter han. Han går mot stemplingsautomaten og putter flexikortet mitt inni. Sånn, sier han og ser på meg. Jeg tror på deg, sier han. Jeg smiler spakt, kan nesten ikke tro det, sier tusen takk og fomler meg litt fortumlet og litt lettere om hjertet vekk fra hele billettkontrollen. Der hadde jeg om ikke annet, hell i uhell.
Takk til deg greie Rutermann, som trodde på meg. Jeg fortalte faktisk sannheten. Godt å oppleve at man får uttelling for å være snill pike og en ærlig sjel her i verden. Hadde du ikke latt meg gå, hadde jeg nok blitt stående for å kverrulere, så det var godt du ga deg ellers hadde dagen blitt temmelig lei.
Ellers stikker i hvert fall og heldigvis? til England grytidlig i morgen!
Haha, sånn går det når den norske hverdagen behandler meg sånn!
Tror det blir greit å komme seg litt bort.
Gleder meg til å se hvordan Maja har det og
få føle litt på den britiske atmosfæren igjen.
Blir spennende med togtur i morgen, eller spesielt byttene jeg skal igjennom,
men det må jo bare gå.
Er lei av at ting går én i mot for tida.
Alltid et eller annet dritt som dukker opp.
som f.eks DSen min som virker sånn litt innimellom da den ønsker det selv.
eller som f.eks at jeg fant sykkelen min med flatt hjul etter to dager sykkelsetet.
Fy flate, tenkte jeg da, er det mulig.
også kjøper vi ny slange og får årna oss til også har vi kjøpt feil type slange, heldigvis var det bare et lite hull. Vi finner frem lappesaker, men erfarer at det ser ut til at lappesakene muligens ikke er helt tess lenger.
Hullet ble i hvert fall lappa etter litt om og men, så finner vi vel fort ut om lappinga holder eller ikke tenker jeg. Vi finner frem en liten billigpumpe , eneste vi har som funker, og frem med pumpearmen. Men hei, det viser seg at den dritten av pumpe rett og slett er ødelagt og sprekt og legger olje.
Litt luft kom det da i det minste inn. Ikke nok,
så får vel låne naboens så kan jeg slenge meg på hjul igjen snart.
i mens må jeg ta kvelden nå, før vi skal opp i otta litt senere i dag!
Spent på hvordan det går i morgen..
England, watch out, for here I come!
