OM:

-studenttilværelsen, barteby-beboing, trivsel og livet sånn generelt for tida!

Datoen viser 1. november(!), siste helg i oktober er akkurat forbi, og jeg tror det er på tide å oppsummere litt hvordan det står til med meg og livet mitt her i Trondhjem by! Jeg kommer til å dele opp oppsummeringa noe, så er dere advart.

Da jeg flyttet opp for litt over et par måneder siden visste jeg lite om hvordan livet kom til å se ut i november og det var jo en spennende sak i seg selv, men etter drøye to måneder er livet generelt bra. Jeg trives og godt er det! Trondhjem er en hyggelig by selv om høstværet ikke har vært stort å skryte av i det siste. Det er generelt grått og vått. Men dette var jeg heldigvis forberedt på, så det kom ikke akkurat som et stort sjokk. Men det gjør meg egentlig lite, jeg er helgardert med regnjakker x 3 og sko som tåler regn, og så vidt jeg vet, er visst jeg vanntett også. Og når så sola skinner fra blå himmel en gang i blant, setter jeg desto større pris på det. I grunn har jeg heller ikke så mye tid til å forbarme meg, irritere meg eller bruke været, for å være student betyr i praksis at man bruker mye tid på rumpa si, noe jeg egentlig ikke er så fryktelig begeistret over, men som jeg likefremt bare pent har innfunnet meg med. Siden jeg også bor midt i sentrum er verken lysten eller muligheten til å gå ut i ”naturen” så stor for tiden, selv om jeg trasket meg en tur i ny og ne. (Om hvordan det er å bo i sentrum og hvordan det utarter seg å bo i kollektiv, skal jeg for øvrig komme tilbake i egne blogginnlegg.)

Utover dette har jeg innsett et par ting med å bo her oppe.
1. Det er veldig godt å ha kjentfolk jeg kjenner fra før her oppe.
2. Jeg savner familien min hjemme i litt større grad nå enn på folkehøgskolen.
3. Det er både stress og deilig å lage sin egen mat
4. Det går mye penger hele tiden. Mat er dyrt!
5. Det er masse trivelige folk å bli kjent med her oppe og omgangskretsen er allerede solid utvidet i forhold til hva jeg kunne skryte av 18.august.

Som student trives jeg bra. Jeg trives bra med friheten jeg har. -Men med tanke på alt skolearbeidet som skal gjøres, så prøver jeg å la være å la det gå altfor hardt på innpå meg. Da kan man jo bli saktens gal og sprø. Kanskje rart å høre slike ord fra meg, men likefremt, for ikke å bli sprø, må man faktisk senke skuldrene litt. Er det noe jeg har tatt lærdom av som fersk student, så er det kanskje dette! Studiene må bare jobbes med, jevnt og trutt, med litt skippertak innimellom, så kommer nok jeg og alle andre i havn skal du se. Men jeg kan jo likevel ikke unngå å tenke på min muntlige eksamen i engelsk som nærmer seg med stormskritt. Kan ikke si jeg ser frem til det. Men med litt skippertakslesing og ensretta fokus mot oppgaven, så blir jeg nok klar for det og skal du se! Jeg skal vel uansett ikke klage, jeg har faktisk bare én eksamen til jul, -til våren er det fire, skriftlige! Grøss!

Når det gjelder skolen trives jeg greit. Studiene er til tider interessante, men generelt ok+! Litt tørre, men absolutt holdbare. Skulle vel kanskje ønske at de var enda mer praktisk tilnærma, men det er vel bare ønsketenking. Jeg går tross alt på en høgskole! Samtidig kunne det hele vært så mye verre, jeg mistrives aldeles ikke, irriteres lite over ting i skolesammenheng og dermed betyr det at jeg er tålelig fornøyd. Men det er selvsagt vært mye å sette seg inn i nå i startfasen og når jeg nå tenker tilbake på den første tida her oppe, var den lite annet enn overveldende, travel og kaotisk. Det er godt det har roa seg nå. Det blir fryktelig spennende å komme ut i praksis da, og få prøve seg litt på ”ordentlig”. Bare så synd jeg havnet i Klæbu. Det betyr at jeg må ta en buss fra byen kl. 07.00 og som jeg må betale ekstra penger for! Buhu!

Med tanke på klassen jeg går i, så virker de generelt som en hyggelig klasse. Vi er mange jenter og få gutter, selvfølgelig. Skal visst alltid være sånn i de klassene jeg går i! Et av problemene er bare at har tatt tid å bli kjent med folk i klassen. Det betyr at jeg fortsatt ikke føler at jeg kjenner folk i klassen så veldig bra. Dette er blant annet fordi jeg ikke var på faddergruppe med noen i klassen. Klassen min består i hovedsak av to faddergrupper. -Én for den delen som har kunst og håndverk som valgfag, og en for den som har engelsk. Jeg derimot, var på en helt annen gruppe, en gruppe som var en salig blanding av folk fra alle klasser og trinn, både folk fra retningen 1.-7. og 5.-10. klasse, men også noen som var overflyttingsstudenter og skulle begynne på tredje året. Så den første tida med den nye klassen var ikke kjempefestlige, spesielt fordi de som var fra ”kunst-gruppa” sannsynligvis antok at jeg var fra ”engelsk-gruppa” og motsatt! Og der var jeg, strandet midt i mellom, uten at folk tok noen videre kontakt. Heldigvis har det kommet seg nå, men jeg har generelt lite kontakt med folk utenom forelesning. Det er på en måte litt dumt, men samtidig har jeg jo masse kjentfolk rundt om, så jeg klarer meg flott for det, og tenker at det kanskje er likegreit å ha et litt mer ”profesjonelt” forhold til de jeg går i klasse med. Det er jeg jo vant med fra videregående, og trivdes jo for så vidt greit med det der. Det er også ensbetydende med mer fokus på skolen, noe som jo ikke er så dumt i det hele tatt.

Utenom dette, så har jeg engasjert meg i revyen på skolen, bedre kjent som Rotvollrevyen, hvor jeg har funnet meg godt til rette. Der er det masse flotte folk å bli kjent med, og vi morer oss og skriver sketsjer hver onsdag. Travelt blir det nok i januar, rett før premiere, men jeg gleder meg! Samholdet mellom oss er allerede i gang med å bli sterkt, og jeg har fått meg en haug med nye venner her, og det er trivelig!

Resten av fritida blir det gjerne tid til litt venner i tide og utide, samt at jeg prøver å finne tid til å trene med greie mellomrom. Det er ikke alltid like lett å motivere seg til å gå på trening, men håper jeg er i siget nå. Det er faktisk ikke så ille å trene, det handler bare å komme i gang og komme inn i en rutine, det vet jeg jo! Jeg er bare ikke helt der enda. Men jeg er i siget!

Med tanke på studentkokken må det innrømmes at det, ja, har blitt frossenpizza ved flere anledninger, men det er gjerne når tida ikke strekker til. Har jeg tid, lager jeg meg gjerne litt mer ordentlig mat. I starten gikk det mye i laks og fiskekaker. I det siste har det gått mer i suppe med noko attåt. Det vil si at jeg har oppi oppkutta grønnsaker, kesam/creme fraiche, revet ost, nachochips, krutonger eller lignende og det er veldig godt og metter bra! Jeg er kanskje ikke den mest avanserte kokken, men så lenge jeg spiser noe jeg synes er godt, og som ikke er horribelt usunt, er jeg fornøyd, og det må vel være det viktigste. Jeg merker det var en utfordring, særlig i starten, å hele tiden skulle lage mat til seg selv, men nå begynner jeg å bli vant til det. Det er bare så kjedelig at det tar så lang tid synes jeg. Og først nå innser jeg det, så ofte man faktisk må i butikken! Jeg skjønner hvorfor du er lei av å fly i butikken mamma!

Nu vel, dett var dett, til nå, om livet her i den flotte bartebyen. Nye deler fra tilstandsrapporten her i fra Trøndelag kommer! Følg med!