en hjemkommet Oslask

med dålig bloggesamvittighet,
rot på jenterommet og
nettingstrømper i klesskapet


Året på Sunnfjord tok "plutselig" slutt for tre uker siden,

og mens mamma, stasjonsvogna, takboksen, sykkelstativet, bunaden og mitt nye kamera fant veien til Førde, måtte resten av tingene mine finne veien ut av rommet mitt og inn i bilen.

Jeg drøyde lenge med å pakke ned rommet, faktisk helt til nest siste dag, og såpass sent at vaskedagen ble til pakkedag og nedvaskingen av rommet endte opp i mammas hender ganske langt utpå kvelden.. (Mamma er så altfor snill! og stakkars Ingrid som har tilbragt et år på rom med ei tullehøne som meg!)


Uansett, siste dag på Sunnfjord ble så trist som jeg fryktet, og som den måtte bli. Selve opplegget for dagen var bra. Nesten alle jentene hadde for anledningen fått bunaden på. Vi hadde gudstjeneste, felles middag før en avslutningsfest i gymsalen, og der gikk det som det måtte, for etter å ha kjent tårene presse på i flere dager, begynte de allerede å trille tidlig under festen. Siste post på programmet var "Velsignelsen" og i løpet av sangen knakk en etter en sammen. Da jeg hørte Annte hulke høyt bak meg, gikk det ikke mange sekundene før jeg ikke klarte å holde tonen, og etter sangen endte vi alle i en masseorgie på scenen hvor snørr, tårer og klemmer satt løst.

Jeg gråt til jeg ikke hadde flere tårer igjen, også gråt jeg enda litt til når jeg kom over andre som styrtgråt. Tilslutt verket hodet så mye at jeg måtte innse at nok var nok. Jeg fikk i meg litt sukker og karbohydrater, i form av boller og kake, før jeg satte kursen inn på internatet for å få alle tingene mine inn i en tom bil. Litt av en jobb! Bilen ble proppfull, dvs. den var fylt, mer eller mindre til taket, med en liten klarering, så vi såvidt fikk sikt med speilet bakover til en sykkel som hang på hengerfestet. Bilen var synlig baktung, og takboksen så full vi kan få den, for at vi får låst den.

Og hvordan jeg i all verden fikk så mye ting der oppe?
Aner ikke, for skal en ting være sikkert,
så er det at jeg ikke hadde så mye med meg oppover i august!


Men vi fikk da alt inn i bilen tilslutt og omsider forlot vi skoleplassen og Sunnfjord, som en av de siste. Et par timer senere en det mamma håpet på. Det ble en lang tur hjem. Vi byttet på å kjøre til vi kom til Hemsedal, da gikk futten ut av meg, og derifra og hjem hadde jeg rimelig vondt i hodet og duppet jevnlig av. Vi kom da oss hjem, og kvart over to, natt til lørdag. var det bare å bære alt pikkpakket mitt inn i det vesle rekkehuset vårt.

---

Jeg har altså kommet meg tilbake til Oslo igjen. Det bar i konfirmasjon dagen etter jeg kom hjem, og det har gått litt slag i slag siden da. For det føles ikke ut som det har gått tre uker siden jeg befant meg i Førde. Jeg jobber litt hos mamma om dagen, to-tre dager i uka, og ellers blir tiden brukt til å være med venner og Ståle. I helga var det himmelspretten og familehelg på hytta og vi fikk satt båten på vannet. Ståle var med, og fant seg godt tilrette.

Ellers, går det heller dårlig med rydding av rommet. Jeg gikk løs på klesskapet med godt mot, og har da fått trøkket inn omtrent alle klærne der, men resten av tingene mine ligger og flyter litt tilfeldig på rommet mitt eller gjesterommet. Jeg har liksom ikke den energien jeg pleier å ha om dagen. Jeg sover mye, og har ikke noe overskudd når klokka nærmer seg ti-elleve, da finner jeg helst senga og får meg litt søvn! (veldig uvanlig natteranglet meg..)

Jeg vil tro det har noe med å gjøre at:

A) Jeg ikke har (herlige) mennesker rundt meg til en hver tid som løfter meg opp, gir meg energi, glede og styrke hver dag, uansett hvordan humøret eller formen er. (Noe av det jeg savner mest med folkehøgskoletilværelsen!)

B) Jeg har ikke masse jeg SKAL ha gjort om dagen , og derfor har jeg ikke masse press på meg, og går dermed inn i en slags "lavmodus" hvor jeg ikke har ork og energi til å gjøre div. ting.. Det virker som jeg må ha masse å drive med for å kunne få utretta maksimalt med ting. Har jeg mye tid mellom fingrene, sløses den lett bort!


men til energien finner veien tilbake meg, for jeg gjøre et forsøk på å etterstrebe og søke etter den, og ellers ta til takke med mye søvn og rot på rommet!