Tankeverk [en personlig innrømmelse]

Jeg tror jeg tenker for mye. For noen ganger blir verden med alt det som hører til, bare rett og slett litt for overveldende for meg. Dette skjer på dager som gjerne er litt tunge. Dager hvor hodet er tungt, formen slapp; kanskje grunnet søvnmangel, kanskje grunnet at jeg har tilbrakt store deler av dagen i mitt eget selskap eller kanskje noe annet?

Det er i alle fall ikke til å legge skjul på, at på slike tyngre dager, så liker hjernen min å bedrive ekstra stor virksomhet, fordi jeg trives i mitt eget selskap og fort da kan trekke meg litt unna folk og være litt folkesky og la tankene surre fritt.

Og da blir gjerne også alle tankene mine litt overveldende for meg. Noen ganger virker det rett og slett som om jeg har for mye inni hodet mitt, og ofte hjelper det meg og få de tankene ut. Enten ved å prate de ut eller f. eks skrive dem ned. Dette er en metode jeg har benyttet meg av i flere år, og som jeg vet virker, men jeg har likevel for ofte for mye oppi hodet, som kan gi meg, såkalt, tankeverk.


Jeg er i ferd med å lære; lære meg å begrense alt jeg tar inn over meg og med meg inn i tenketanken. For jeg kan ikke la alt gå inn over meg. Det går rett og slett bare ikke. Da ville jeg blitt sprø. (og jeg kan ikke bli mer gal enn det jeg er allerede, da går det galt en dag..;)

Men likevel, og kanskje også dessverre, tror jeg det må være min byrde her i livet, rett og slett at jeg tenker og grubler for mye- egentlig over alt og ingenting, og det meste til ingen nytte og bare til min egen hodebry, bekymring og anstrengelse. (Jeg vet jeg kunne like godt vært foruten mye av dette tankeverket, men det har det med å komme snikende uten at jeg tenker videre over det.)

Det som hjelper er å omgås andre mennesker. Det hjelper alltid. Det er rart hvor mye bedre det kan gjøre dagen. Ellers handler egentlig det hele om å holde alle disse tankene i sjakk, for de gjør sjeldent noe nytte av seg. Men det er ikke så lett. For det hele er egentlig en litt ond sirkel. Når man først er i gang, er det lett å svartmale ganske mye, og man er egentlig i ferd med å grave sin egen grav med alle disse tankene..

Samtidig som dette kommer til å tynge meg livet ut, tror jeg også min selvdisplin også vil henge ved meg, like mye som en gode, som en byrde. Selvdisiplinen min gjør nemlig sitt til at jeg for sjelden klarer å slappe riktig av. Den gnager på meg og forteller meg, med hviskende stemmer i hjernebarken, at jeg må gjøre noe nyttig. Eller kanskje ikke en gang noe nyttig, men i alle fall noe.. Jeg må ha noe å gjøre på, en plan, en liste, et eller annet å forholde meg til. Et mål for dagen, et gjøremål, noe å rydde i, noe som fikses, et eller annet- man kan da ikke kaste bort en hel dag!

Kanskje jeg rett og slett burde vært en gutt. Litt mindre tanker, litt mer handling. Litt mindre konsekvenser, litt mer gi-faen. Jeg er ikke så flink til å slippe alle hemninger og la livet flyte og problemer vente. Nei, jeg tenker for mye. Det er ikke det at jeg ikke klarer å slappe av fra tid til annen, det klarer jeg, men det er bare det at hverdagen, tankene og mine selvoppnevnte gjøremål alltid ser ut til å hente meg inn igjen.¨

Jeg tviler på at alt det jeg strever med å få gjort, faktisk gir meg et bedre liv.. men det er likevel noe i meg som gjør at jeg føler jeg må få gjort ting. Jeg må liksom ha litt orden i både tanker og livet. Samtidig så vet jeg godt at livet flyter fint unna, uten at man strever med så mange detaljer som jeg..

Så, hvorfor ikke bare la det gå?

Nei,
selvdisiplinen til
det ansvarsfulle mennesket Silje
er altfor fornuftig til sånt.

Jeg burde lære meg å roe litt mer ned. Jeg trodde jeg skulle klare det på folkehøgskole, men nei. Det ble faktisk ikke sånn, kanskje heller tvert i mot. Jeg bruker mer energi og mer tid her, føler jeg, på slike "(u)nødvendige" aktiviteter. Kanskje er det fordi jeg har mer tid til slikt her, enn det jeg hadde i fjor, da jeg hadde fullt opp med skole, venner, korps og det som hører familielivet til. Det kan faktisk veldig godt stemme, at jo mer frihet jeg har til meg og mitt, dess mer tid vil det også si at jeg har til å tenke og bygge opp under alle tankene som spinner rundt oppi hodet.

Vel. Jeg blir sliten av å tenke. Men likevel er det ytterst nødvendig for meg å få tenkt fra meg, fra tid til annen. Bare la tankene vandre, til alt og ingenting, og rydde opp litt i et mindre kaotisk tenketank. For tankene tror jeg nok, dessverre, ikke jeg blir kvitt, enten jeg vil eller ikke.

Er verden så tankefull for flere sjeler,
eller er det bare meg som har for mange tanker i et stakket hode?

Og til de av dere; jeg er ikke gal, selv om jeg tenker, jeg har bare litt for mye tanker fra tid til annen, og nå delte jeg nettopp mange av dem med dere, noe jeg sannsynligvis ikke vil gjøre på samme måte igjen.


... en tankefylt fremtid venter meg ...